Ikke verdens undergang

At Eirik hadde klumpfot ble ikke noe problem før på skolen. Det var da vi begynte å kjenne på at dette var noe mer. Det finnes en forening for alt, tenkte jeg, det må finnes en for dette også! Det var da jeg fant Fotfeilforeningen.
08. juni 2016

At Eirik skulle bli født med klumpfot, kom som en overraskelse på oss alle. Noe av det jeg husker best var jordmors forbausede «Var dere klar over dette?», det hørtes jo ut som om det var noe virkelig ille! For meg så han helt normal ut.

Liten, for tidlig født, men helt fin. Har ikke alle litt krokete føtter når de nettopp er født? Det er jo litt trangt der inne? De var raske med å berolige oss, og bekymret var jeg ikke for dette. Han var 5 uker for tidlig født, det var nok av andre ting å bekymre seg for.

Alt dagen etter var ortopedene fra Haukeland Universitetssykehus på besøk, for å se på ham og fortelle oss litt om hva som skulle skje fremover. 3 dager gammel var han gipset fra hoftene og ned. Vi måtte forkaste ideen om tøybleier, vi kunne ikke helt se hvordan vi kunne kombinere tøybleier med den gipsen, det ble grisete. Jeg tror mulighetene er helt andre nå enn da, mye har skjedd på det området bare på disse årene.

Eirik var blant de første i Norge til å bli behandlet med Ponseti. Han var som sagt gipset fra hofte til tå, og det var inn for å skifte gips en gang i uken. Tirsdag var skiftedag, så tirsdag var badedag. Vi tok av gipsen på morgenen, badet ham, koste med føttene hans, før det var inn for ny gips.

Ina og Erik

I møte med Fotfeilforeningen følte vi oss ikke lenger alene med våre bekymringer - Ina Rolland, mor til Eirik.

Etter noen uker skulle akillessenen kuttes (tenotomi). Vi fikk ikke være med inn, verre for foreldrene enn for barnet fikk vi høre, og Eirik var sitt vanlige blide når vi fikk ham i armene våre igjen.

Og etter hvert kom skinnen. 23 timer i døgnet skulle den være på de første måneden med den, kun av for klesskifte og stell, og tøying. Tøying var viktig. Vi fikk god opplæring, og oppfølging av fysioterapeut til han var rundt et år.

Alt av motorisk har fulgt innenfor «normalen». Å komme seg ut av grindsengen med skinne på, var ikke noe problem. Tvert imot, veldig gøy! Så da kom han krabbende, svusj – svusj, med skinnen som en halefinne.

At Eirik hadde klumpfot ble ikke noe problem før på skolen. Han fikk et tilbakefall som gjorde at han ble gipset på begge bena i 2. klasse. Da han gikk i 3. ble han operert i begge føttene, da ble sener flyttet og en ny tenotomi. Det var da vi begynte å kjenne på at dette var noe mer.

I 4. klasse sluttet han på håndball fordi han ble ertet for måten han løp på. Da begynte vi å føle oss litt alene i verden. Vi kjente jo ingen andre med de samme utfordringene!

Det var da jeg begynte å google. Det finnes en forening for alt, tenkte jeg, det må finnes en for dette også! Det var da jeg fant Fotfeilforeningen. Og da vi fikk høre om den forestående familiesamlingen, meldte vi oss inn og meldte oss på.

For det, som forelder, å treffe andre foreldre som har de samme bekymringene, er uvurderlig. Og ikke minst, det at Eirik får treffe andre barn som har de samme utfordringene. Til nå har han ikke tenkt så mye på det, sikkert meg mer enn han, men han gleder seg til samlingene så han får treffe vennene sine igjen. Og vi foreldre lærer noe nytt om tøyning, om sko, om klumpfot.

Og vi ser barn som spiller fotball, håndball, klatrer, danser, trener tae kwon do, så det å få beskjed om at barnet ditt har klumpfot trenger ikke være verdens undergang. Ja, det gir ekstra arbeid, ja, det gir noen flere utfordringer, for noen større enn andre, men det kan også gi nye bekjentskaper og vennskap.

Flere nyheter
  • Ikke verdens undergang
    08. juni 2016
    At Eirik hadde klumpfot ble ikke noe problem før på skolen. Det var da vi begynte å kjenne på at dette var noe mer. Det finnes en forening for alt, tenkte jeg, det må finnes en for dette også! Det var da jeg fant Fotfeilforeningen.
  • Hvorfor går du så rart?
    08. juni 2016
    Jeg heter Lars Tore Dystvold, har dobbeltsidig klumpfot og er leder i Fotfeilforeningen. Jeg var med på flere familiesamlinger i foreningen da jeg var yngre. Det betydde mye for meg å møte andre ungdommer med fotfeil. Å bli akseptert for den man er og ikke føle seg "annerledes".
Flere artikler